I over hundre år har kirurger brukt fett til å forstørre brystene og forbedre formen deres, med ulike metoder og varierende resultater. Fra 1980-tallet, med fettsugingens inntog, kom det stadig flere vitenskapelige artikler om transplantasjon av eget fett. Teknikken førte til en lang debatt om sikkerheten, inntil Den amerikanske foreningen for plastisk og rekonstruktiv kirurgi i 1987 enstemmig frarådet den. Begrunnelsen var at det meste av det transplanterte fettet ikke overlevde, og at kroppen reagerer på celledøden med forkalkninger, som kunne gjøre diagnosen brystkreft vanskeligere. I årevis var fettransplantasjon til brystene tabu.
Andre studier fra samme tid viste imidlertid at forkalkninger også er vanlige etter brystreduksjon og brystforstørrelse, uten at disse operasjonene ble forbudt. Takket være bedre bildediagnostikk kan radiologer i dag med stor sikkerhet skille ondartede forkalkninger fra godartede forkalkninger etter tidligere operasjoner. Det gjør at fettransplantasjon kan brukes trygt. Uttak, forberedelse og transplantasjon følger veletablerte regler.
Transplantasjon av eget fett kan brukes rent estetisk, for eksempel for å øke volumet, korrigere asymmetrier eller misdannelser, korrigere «rippling» etter brystforstørrelse, eller som støtte for rekonstruktiv kirurgi. Godt utført ser teknikken ut til å være helt trygg.